Japansk skrekkfilm forvandler enkelt spill til klaustrofobisk mareritt

Skrekkfilm har hatt en sterk periode de siste årene. Originale ideer, modige regissører og publikum som ikke lenger nøyer seg med et enkelt «bø!» bak en dør.

Samtidig strømmer spilladapsjonene på. Noen fungerer. Andre … mindre bra.

I fjor ga Japan oss det beste fra begge verdener i én samlet, ubehagelig pakke da filmatiseringen av spillet Exit 8 hadde premiere.

Premisset er nesten komisk enkelt. En mann sitter fast i en tilsynelatende uendelig undergrunnsgang. For å slippe ut må han oppdage «anomali­er» små endringer i omgivelsene som ikke burde være der.

Ingen lange forklaringer. Ingen overtydelig dialog. Faktisk nesten ingen dialog i det hele tatt.

Spillet filmen bygger på er kjent for sin stille, nesten kliniske stemning. Man går. Man ser. Man tviler på om den plakaten hang der tidligere. Man begynner å mistenke seg selv.

Filmen gjør akkurat det samme. Publikum sitter og stirrer på vegger og skilt og tenker: «Var den flisen skeiv før?»

For en gangs skyld tro mot spillet

Spillfilmatiseringer har en tendens til å miste retningen. Ofte fjernes de unike spillmekanikkene og erstattes med noe mer «filmisk». Resultatet blir gjerne en flatere versjon av noe som fungerte bedre med en kontroller i hånden.

Until Dawn er ett eksempel, der spillets komplekse valgstruktur ble redusert til noe mer tradisjonelt.

Exit 8 ser ut til å ha gjort det motsatte. Ifølge kritikere fra visninger i Japan og på festivaler i 2025 føles filmen faktisk som å spille spillet, bare uten joystick. Samme langsomme tempo.

Samme frustrasjon over ikke å komme videre. Samme snikende paranoia.

Filmen skapte oppmerksomhet på festivalcirkelen, blant annet i Cannes. Anmeldelsene har vært tydelig positive.

Mange fremhever den klaustrofobiske atmosfæren og den psykologiske uroen som hele tiden ligger rett under overflaten.

Rotten Tomatoes viser foreløpig 97 prosent positive anmeldelser fra verifiserte kritikere.

Tallene kan naturligvis endre seg når den nordamerikanske premieren finner sted i april 2026, men utgangspunktet er solid.

Visuelt holder filmen det enkelt. Lange ganger. Hvite vegger. Lysrør. Det høres kjedelig ut. Det er det ikke. Nettopp fraværet av støy og forklaringer gjør opplevelsen intens.

Skrekk­sjangeren har lenge lekt med støy, sjokk og jump scares. Exit 8 gjør noe annet. Den får publikum til å stirre. Og tvile. Og stirre litt til.

Noen ganger er det tydeligvis nok med en tunnel og en dårlig følelse i magen.

Kilde: FilmZ