Tre skrekkulver har blitt født, men er den utdødde arten tilbake?

Bioteknologiselskapet Colossal i Dallas har kunngjort fødselen av tre ulvevalper med genetiske trekk fra den utdødde skrekkulven. Et rovdyr som levde i Nord-Amerika for over 10 000 år siden.

Valpene, kalt Romulus, Remus og Khaleesi, spiller på kjente navn fra mytologi og populærkultur. Romulus og Remus viser til grunnleggerne av Roma, som ifølge sagnet ble oppdratt av en ulv, mens Khaleesi viser til fantasiverdenen i Game of Thrones, hvor skrekkulver har en sentral rolle.

Les også: Nå kan passasjerfly få smartglass-vinduer

Historien kan høres ut som en spektakulær gjenoppstandelse, men i virkeligheten handler det om et avansert teknologisk eksperiment. Dette er ikke en reell gjenoppliving av en utdødd art, men snarere et bevis på hvor langt syntetisk biologi har kommet og hvor langt det fortsatt er igjen før man faktisk kan reversere utryddelse. Dette skriver popular science.

Et prosjekt i grenselandet mellom fantasi og forskning

Colossal har tidligere forsøkt å gjenskape mammuten gjennom genetiske modifikasjoner hos mus og elefanter. Målet har vært å lage dyr med mammut-lignende egenskaper, som tåler kulde bedre. Dire wolf-prosjektet bygger på samme idé. Ikke å gjenopplive en art, men å demonstrere hva moderne genteknologi kan få til.

Forskere ved Colossal har hentet DNA fra fossile levninger, blant annet en 13 000 år gammel tann og en 72 000 år gammel øreknokkel. De har kartlagt genmaterialet og sammenlignet det med DNA fra dagens gråulv. Rundt 20 genetiske forskjeller ble identifisert som sentrale for hvordan den utdødde ulven så ut. Disse små forskjellene kalles SNP-er (enkelt-nukleotid-polymorfier).

Ved hjelp av CRISPR-Cas9, et presist genredigeringsverktøy, ble disse SNP-ene satt inn i DNA-et til en gråulv. Embryoene ble deretter utviklet og plantet inn i tisper, og valpene som ble født har trekk som minner om skrekkulven: bredere skuldre, større kropp og lysere pels.

Hvor nær er vi egentlig?

Det store spørsmålet er hvor mye disse dyrene faktisk ligner på den opprinnelige arten. Selv små forskjeller i DNA kan føre til store forskjeller i atferd og fysiologi. For eksempel deler mennesker og sjimpanser hele 98,8 prosent av DNA-et sitt, men er likevel svært forskjellige på mange områder.

skrekkulven og gråulven skilte lag for mer enn 300 000 år siden. Det betyr at de har utviklet seg hver for seg over svært lang tid. Å redigere 20 genvarianter blant milliarder av basepar er i den sammenhengen en veldig liten endring.

Resultatet er derfor ulver som ser ut som skrekkulver, men som i praksis fortsatt er gråulver – med noen kosmetiske justeringer. Dette er genetisk ingeniørkunst, ikke en virkelig tilbakekomst fra utryddelse.

Likevel en teknologisk milepæl

Prosjektet er imponerende i seg selv. Det å hente ut og sekvensere gammelt DNA, identifisere betydningsfulle variasjoner og bruke denne informasjonen til å skape levende avkom er en stor prestasjon.

Metodene kan ha nytte langt utover slike symbolske prosjekter. Teknologien kan brukes i bevaringsarbeid for truede arter som sliter med innavl og genetisk sårbarhet. Det åpner også dører for medisinske og landbruksrelaterte bruksområder, og kan bidra i restaurering av ødelagte økosystemer.

Men slike muligheter fører også med seg et ansvar. Hva skjer hvis disse ulvene slippes ut i naturen? Vil de oppføre seg som de utdødde rovdyrene de ligner på, eller vil de bare ligne i utseende uten å fylle samme rolle? Økosystemer er komplekse, og innføring av arter som ikke er helt autentiske kan føre til uforutsette konsekvenser.

De tre unge ulvene lever nå i et 2000 mål stort naturreservat på en hemmelig beliggenhet. Området er inngjerdet, men dyrene har god plass og kan komme i kontakt med annet dyreliv.

Hva er viktigst – det som har gått tapt eller det vi fortsatt har?

Noen forskere mener at ressursene brukt på slike prosjekter heller burde gå til å bevare arter som fortsatt finnes. Å beskytte leveområder og hindre utryddelse i dag kan ha større effekt enn å prøve å bringe utdødde arter tilbake.

Prosjektet til Colossal handler ikke om å vekke noe dødt til live, men om å gjenskape en etterligning. Likevel gir det oss innsikt i hva genteknologi kan gjøre, og tvinger oss til å reflektere over hva vi egentlig mener når vi snakker om å «bringe tilbake» en art.

Til syvende og sist handler det ikke bare om hva vi kan gjøre, men om hvordan vi velger å bruke evnen til å forme det levende.

Les også: Ny app skal gjøre samtykke enklere å dokumentere